mandag 2. april 2018

En fortelling om slektninger



Jeg lovet meg selv å ikke skrive eller utgi flere bøker. Men nå har jeg sannelig gjort det likevel. Boka heter: I denne verden, i dette liv, har vi bare hverandre. Undertittel: En fortelling om slektninger.

Sjanger? Ikke så helt enkelt å si, det er en blanding av historieskrivning, slektsgranskning og fri diktning.

Prosjektet begynte som en liten idé om å grave litt i min egen familiehistorie, nærmest til innvortes bruk i slekt og familie. Etter hvert vokste prosjektet mellom hendene på meg. Til slutt ble det et ganske stort manus, og med bildene på plass ble det en bok på 200 sider, som nå befinner seg mellom to stive permer.

tirsdag 13. mars 2018

Jeg hadde tenkt å skrive om Sylvi og Jan Tore

Det ble en koneløs vinter alene for andefar.

Da jeg satte meg ned foran pc-en i dag tidlig, var planen – i den grad jeg har slikt nå for tida – å lufte en følelse som befant seg i grenselandet mellom sinne og frustrasjon.

Jeg hadde tenkt å skrive noen velvalgte ord om vår justisminister Sylvi og hennes regjeringskollega Jan Tore, begge utstyrt med nye departementer nå i 2018. Det er for øvrig noe underlig med disse politikerne som skifter departement like selvsagt som vi andre skifter skjorte. Den ene dagen snakker Jan Tore insisterende og smilende om de store enheters velsignelse, i kommune- og fylkes-Norge, for så den neste dag å stå fram som kunnskaps- og integreringsminister med en selvsikkerhet som kunne få en til å tro at han helt har glemt at Sylvi har ansvaret for innvandring, og at hun tar integrering med på kjøpet i sin portefølje, uansett hva Jan Tore måtte mene. Mens den utrettelige Monica har overtatt Jan Tores gamle kommunesammenslåingsdepartement og har brukt de første ukene der til å irettesette de oppviglerske finnmarkingene som en forurettet lærerinne fra 1950-tallet, fordi de ikke frivillig vil underkaste seg det nye storfylket der Troms har all makt. 

lørdag 13. januar 2018

Litt NRK-syting - og et godt forslag!

Bibbi Kjølås i NRK Møre og Romsdal må speed-lese de lokale nyhetene på sin korte tilmålte tid.
NRKs sjefer i Oslo har bestemt seg for hvordan vi tullingene ute på landsbygda helst vil ha servert distriktsnyhetene. Nå slår vi tilbake med et godt forslag!

Det de har funnet ut av vi helst vil ha, er ikke en sammenhengende lokal nyhetssending på et kvarter rett før Dagsrevyen, avrundet med det som etter hvert er blitt en institusjon og en merkevare for de lokale sendingene, nemlig seernes egne bilder og lokal værmelding. Nei, det vi ønsker oss - og det er alltid godt at noen andre forteller oss hva vi egentlig vil ha, så slipper vi å tenke selv - er tre korte opplesninger a fire minutter spredt utover kvelden, den siste fem på elleve, da mange av oss allerede har gått og lagt oss. Tidlig i seng om kvelden, tidlig opp om morran, slik er det med gammelt folk. Men Bibbi Kjølås, Arne Flatin og de andre programlederne i NRK Møre og Romsdal må pent sitte i studio utover kvelden for å kunne speed-lese seg gjennom de samme meldingene som de også leste opp - i samme heseblesende tempo - klokka fem på sju og fem på ni. 

onsdag 16. august 2017

Titalls og hundretalls språklige uvaner

Det er titalls mennesker på dette bildet, kanskje et hundretall?
De fleste av oss skriver slik vi ser andre skriver, på godt og vondt. Nå for tida skriver vi alle sammen et titalls og flere hundretalls. Korrekt skrivemåte er dette uansett ikke.

Språklige vaner og uvaner kommer og går. I mange år har politikere og andre brukt i forhold til i annenhver setning, og denne sykdommen ser ikke ut til å være kurert ennå. Det vil den neppe noen gang bli, for det har aldri hjulpet å vifte med ordbøker og skriveregler, folk skriver og snakker slik de vil.

Derfor har det selvsagt ingen hensikt å bruke et stakkars blogginnlegg til å peke på en annen feilskriving som er blitt vanlig i det siste: tallordene titall(s) og hundretall(s). Men for moro skyld (moro?) kan man jo bruke noen regnværsminutter på materien.

Diagnosen: Jeg har til gode å se en norsk journalist bruke disse tallordene korrekt, enten det er i store riksmedier eller i lokalmedier. Man skriver gjerne et titalls og flere hundretalls. Begge deler er feil, i henhold til språkregler jeg har lest. (Det er interessant å legge merke til at svenskene ikke bruker disse ordene feil.) Trangen til å skrive flere hundretalls kan skyldes at man synes hundretalls alene ikke blir tilstrekkelig. Det ser vi også når det gjelder ordet nitid (nøye, omhyggelig). Mange synes det blir for spedt og skriver nitidig, som ikke finnes i noen ordliste jeg har sjekket.

Hva betyr så disse ordene? De er først og fremst uttrykk for omtrentlighet, vi har å gjøre med tallmessige anslag:

Et titall: Omtrent ti. Eksempel: Et titall mennesker var til stede på konserten. Det betyr at det var omtrent ti mennesker på konserten.

Titalls: Her forteller s-en oss at det er snakk om flere tiere, med stor omtrentlighet, fra tjue til nærmere hundre. Eksempel: Titalls mennesker var til stede på konserten. Det betyr at det kan ha vært et sted mellom tjue og hundre mennesker til stede på konserten. Et svært upresist anslag, som forteller leseren fint lite. 

Et hundretall: Omtrent hundre. 

Hundretalls: Flere hundre.

Med sin omtrentlighet og mangel på presisjon bør ikke disse tallordene brukes mer enn strengt nødvendig. Bedre blir det ikke av at de brukes feil, nesten hver gang. Gjengangerfeilene er flere hundretalls og flere titalls. Som man vil forstå av gjennomgangen over, er dette et tykt lag med smør på flesk. S-en til slutt i titalls og hundretalls uttrykker jo nettopp at det er snakk om flertall, det er derfor s-en står der, noen annen funksjon har den ikke. Når man skriver flere hundretalls, skriver man i realiteten flere flere hundre. Min anbefaling til journalister og andre er derfor: Skriv heller flere hundre, det er umiddelbart mer forståelig for de fleste av oss. Og hvis man antar at det var omtrent førti eller femti tilskuere på Sande stadion, så kan man skrive det, i stedet for titalls.

Noen skriver også et titalls og et hundretalls. Det er selvmotsigende. Artikkelen et står for entall, mens s-en som vi har sett, uttrykker flertall. Det går ikke i hop.

Denne bloggen leses kanskje av et titall mennesker, derfor er jeg redd det vil komme hundretalls artikler også i framtida, der det står flere hundretalls...

Mens jeg er i gang: Kjære journalister og andre språkbrukere: Det er ikke korrekt å skrive: Å stikke under en stol. Hvorfor er det ikke det? Jo, fordi det her er snakk om et fast uttrykk, og da bruker man helst ubestemt form. Skriv derfor: Å stikke under stol. Tilsvarende har vi i uttrykket: Å få høyet i hus. Man ville da ikke finne på å skrive: Å få høyet i huset?

onsdag 28. juni 2017

På tide å skrote de gamle forsteinede menn


Nils Trædal er sliten etter å ha stått i vær, vind og fugleskit i flere tiår. På tide å ta ham ned?

Er Sunndalsøra en totalitær stat, en bortgjemt nordmørsk utgave av Nord-Korea? Hvis man svarer ja på det, tar man kanskje litt hardt i, men det er noe som ligner.

Hvis man som intetanende turist tar seg en spasertur rundt i sentrum av Sunndalsøra, kan det hende man vil legge merke til to menn som setter fram sine massive steinkropper til allmenn skue. På Øratorget står Olav Oksvik med hendene på ryggen og kikker formålsløst ut i løse lufta, og i bakken ovenfor butikksenteret står Nils Trædal i bjørnsonsk positur og følger med på trafikken som durer forbi på riksvei 70. 

torsdag 22. juni 2017

James dør så det suser!


Den nye dødsscenen er blitt et dramatisk høydepunkt i musikkspillet. Ole Erik Furu er sønnen James og Yngvild Støen Grotmol er moren Barbara. 
Årets oppsetning av musikkspillet om Barbara Arbuthnott er mer fornyet enn på mange år. Og du verden som det døes!

Jeg hadde fornøyelsen av å være til stede på generalprøven på stykket Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy i Sunndal kulturhus onsdag kveld. Nærmest av gammel (u)vane hadde jeg med meg fotoapparatet, mest til innvortes bruk. Og jeg hadde i alle fall ikke tenkt å skrive noe om forestillingen.

Det skal jeg da heller ikke gjøre. De følgende linjer må på ingen måte betraktes som noen anmeldelse av forestillingen, men heller som et spontant utbrudd etter en to timers teaterfest.

onsdag 14. juni 2017

50 år siden den gang...



24. juni samles vi til jubileumsmarkering, mange av oss som gikk ut av ungdomsskolen på Sande skole på Sunndalsøra i 1967, altså for 50 år siden. Ingen av oss aner selvsagt hvordan 50 år kunne gå så fort! Var det ikke bare for litt siden vi hadde timene med Karl Gjøvikli, Osvald Berg, Henrik Vanebo, Oddvar Jensen, John Melkild og alle de andre lærerne som hadde den tvilsomme ære å forsøke å gjøre gagns mennesker av oss?

Jeg har ikke noen bilder fra 9. klasse, men her er et par fra åttende: det velkjente konfirmasjonsbildet og et annet (over) der klassen min (kunne det ha vært 8C?) var samlet.