onsdag 16. august 2017

Titalls og hundretalls språklige uvaner

Det er titalls mennesker på dette bildet, kanskje et hundretall?
De fleste av oss skriver slik vi ser andre skriver, på godt og vondt. Nå for tida skriver vi alle sammen et titalls og flere hundretalls. Korrekt skrivemåte er dette uansett ikke.

Språklige vaner og uvaner kommer og går. I mange år har politikere og andre brukt i forhold til i annenhver setning, og denne sykdommen ser ikke ut til å være kurert ennå. Det vil den neppe noen gang bli, for det har aldri hjulpet å vifte med ordbøker og skriveregler, folk skriver og snakker slik de vil.

Derfor har det selvsagt ingen hensikt å bruke et stakkars blogginnlegg til å peke på en annen feilskriving som er blitt vanlig i det siste: tallordene titall(s) og hundretall(s). Men for moro skyld (moro?) kan man jo bruke noen regnværsminutter på materien.

Diagnosen: Jeg har til gode å se en norsk journalist bruke disse tallordene korrekt, enten det er i store riksmedier eller i lokalmedier. Man skriver gjerne et titalls og flere hundretalls. Begge deler er feil, i henhold til språkregler jeg har lest. (Det er interessant å legge merke til at svenskene ikke bruker disse ordene feil.) Trangen til å skrive flere hundretalls kan skyldes at man synes hundretalls alene ikke blir tilstrekkelig. Det ser vi også når det gjelder ordet nitid (nøye, omhyggelig). Mange synes det blir for spedt og skriver nitidig, som ikke finnes i noen ordliste jeg har sjekket.

Hva betyr så disse ordene? De er først og fremst uttrykk for omtrentlighet, vi har å gjøre med tallmessige anslag:

Et titall: Omtrent ti. Eksempel: Et titall mennesker var til stede på konserten. Det betyr at det var omtrent ti mennesker på konserten.

Titalls: Her forteller s-en oss at det er snakk om flere tiere, med stor omtrentlighet, fra tjue til nærmere hundre. Eksempel: Titalls mennesker var til stede på konserten. Det betyr at det kan ha vært et sted mellom tjue og hundre mennesker til stede på konserten. Et svært upresist anslag, som forteller leseren fint lite. 

Et hundretall: Omtrent hundre. 

Hundretalls: Flere hundre.

Med sin omtrentlighet og mangel på presisjon bør ikke disse tallordene brukes mer enn strengt nødvendig. Bedre blir det ikke av at de brukes feil, nesten hver gang. Gjengangerfeilene er flere hundretalls og flere titalls. Som man vil forstå av gjennomgangen over, er dette et tykt lag med smør på flesk. S-en til slutt i titalls og hundretalls uttrykker jo nettopp at det er snakk om flertall, det er derfor s-en står der, noen annen funksjon har den ikke. Når man skriver flere hundretalls, skriver man i realiteten flere flere hundre. Min anbefaling til journalister og andre er derfor: Skriv heller flere hundre, det er umiddelbart mer forståelig for de fleste av oss. Og hvis man antar at det var omtrent førti eller femti tilskuere på Sande stadion, så kan man skrive det, i stedet for titalls.

Noen skriver også et titalls og et hundretalls. Det er selvmotsigende. Artikkelen et står for entall, mens s-en som vi har sett, uttrykker flertall. Det går ikke i hop.

Denne bloggen leses kanskje av et titall mennesker, derfor er jeg redd det vil komme hundretalls artikler også i framtida, der det står flere hundretalls...

Mens jeg er i gang: Kjære journalister og andre språkbrukere: Det er ikke korrekt å skrive: Å stikke under en stol. Hvorfor er det ikke det? Jo, fordi det her er snakk om et fast uttrykk, og da bruker man helst ubestemt form. Skriv derfor: Å stikke under stol. Tilsvarende har vi i uttrykket: Å få høyet i hus. Man ville da ikke finne på å skrive: Å få høyet i huset?

onsdag 28. juni 2017

På tide å skrote de gamle forsteinede menn


Nils Trædal er sliten etter å ha stått i vær, vind og fugleskit i flere tiår. På tide å ta ham ned?

Er Sunndalsøra en totalitær stat, en bortgjemt nordmørsk utgave av Nord-Korea? Hvis man svarer ja på det, tar man kanskje litt hardt i, men det er noe som ligner.

Hvis man som intetanende turist tar seg en spasertur rundt i sentrum av Sunndalsøra, kan det hende man vil legge merke til to menn som setter fram sine massive steinkropper til allmenn skue. På Øratorget står Olav Oksvik med hendene på ryggen og kikker formålsløst ut i løse lufta, og i bakken ovenfor butikksenteret står Nils Trædal i bjørnsonsk positur og følger med på trafikken som durer forbi på riksvei 70. 

torsdag 22. juni 2017

James dør så det suser!


Den nye dødsscenen er blitt et dramatisk høydepunkt i musikkspillet. Ole Erik Furu er sønnen James og Yngvild Støen Grotmol er moren Barbara. 
Årets oppsetning av musikkspillet om Barbara Arbuthnott er mer fornyet enn på mange år. Og du verden som det døes!

Jeg hadde fornøyelsen av å være til stede på generalprøven på stykket Lady Arbuthnott – frua på Elverhøy i Sunndal kulturhus onsdag kveld. Nærmest av gammel (u)vane hadde jeg med meg fotoapparatet, mest til innvortes bruk. Og jeg hadde i alle fall ikke tenkt å skrive noe om forestillingen.

Det skal jeg da heller ikke gjøre. De følgende linjer må på ingen måte betraktes som noen anmeldelse av forestillingen, men heller som et spontant utbrudd etter en to timers teaterfest.

onsdag 14. juni 2017

50 år siden den gang...



24. juni samles vi til jubileumsmarkering, mange av oss som gikk ut av ungdomsskolen på Sande skole på Sunndalsøra i 1967, altså for 50 år siden. Ingen av oss aner selvsagt hvordan 50 år kunne gå så fort! Var det ikke bare for litt siden vi hadde timene med Karl Gjøvikli, Osvald Berg, Henrik Vanebo, Oddvar Jensen, John Melkild og alle de andre lærerne som hadde den tvilsomme ære å forsøke å gjøre gagns mennesker av oss?

Jeg har ikke noen bilder fra 9. klasse, men her er et par fra åttende: det velkjente konfirmasjonsbildet og et annet (over) der klassen min (kunne det ha vært 8C?) var samlet.


onsdag 31. mai 2017

Deponiet i Nesset og et glemt pukkverk


Tingvoll ønsket å anlegge et pukkverk på Durmålhaugen (åsryggen til venstre i bakgrunnen). Men disse planene fikk ekle sunndalinger satt en stopper for, slik Tingvolls ex-ordfører Kristin Sørheim kanskje får gjort med deponiplanene i nabokommunen Nesset.
Debatten raser – som det heter – om deponiplanene i Nesset. I spissen for motstanden står blant andre Tingvolls tidligere ordfører Kristin Sørheim. Et av hovedargumentene som brukes mot planene, er hensynet til regionens miljøomdømme. Å ja?

Nå er de altså i gang igjen ute i Nesset. Selskapet Bergmesteren Raudsand AS ønsker å bruke gamle gruveganger på Raudsand til å bygge enorme fjellhaller som skal ta imot og lagre giftig avfall fra det ganske land, det er snakk om mengder på en halv million tonn i året. Ordføreren i Nesset er positiv til planene og ser for seg mange nye arbeidsplasser på Raudsand, ja kommunen skal bli et nasjonalt senter for nyskapende miljøteknologi, får vi høre fra den kanten. 

tirsdag 30. mai 2017

Morgenskodde og Jonas Gahr Støre

Med skodda langt ned i lia, hva annet kan man gjøre enn å høre på Politisk kvarter?

Værgudene (er det virkelig mange av dem?) har spyttet en klyse av seig morgensk0dde ned lia, og når jeg løfter blikket – hvilket jeg heldigvis ikke må gjøre, jeg kan la det forbli senket – er det som hjernen min – i den grad en slik finnes – blir ett med skodda, de to elementene glir umerkelig og sømløst – som det heter nå for tida  – over i hverandre, og det er dem vel unt å finne velbehag i hverandre, som to gamle kjenninger som møtes etter lang tid og har mye å snakke om.

Mens jeg trekker meg tilbake fra dette gode og innforståtte selskap for heller å lytte med åndeløs forventning til radioens rituelle morgensending: Politisk kvarter, på NRK P1, også tilgjengelig på tv, og det slår meg noen ganger når politikerne der snakker og snakker, mens jeg drikker kaffe, og de fortsetter å snakke, og det er da det slår meg at det hadde vært fint om de bare kunne fortsette å snakke utover morgenen og formiddagen, og ettermiddagen og kvelden, som et evigvarende politisk sakte-tv i kjent NRK-stil, slik at jeg kunne fortsette å se på mens jeg drakk kaffe, kopp etter kopp i godt selskap med Trygve, Jonas, Erna, Trine, Siv og alle de andre hallodamene i programmet. 

fredag 26. mai 2017

Sagnet om endene som forsvant


Så om morgenen den tredje dagen sto han der plutselig igjen.
Idet jeg går til sengs om kvelden to dager at de ble borte, siger en resignasjon inn over meg: De skal aldri komme tilbake. Og snart må jeg begynne å rydde opp etter dem, i rommet ute i bua og i innhegningen på plenen. En epoke er over, den varte i fem år.

Er det virkelig fem år siden vi hentet de tre andungene hos oppdretteren i Eidsvågen, så lenge siden vi tok dem forsiktig ut av pappesken og satte dem ned på bakken i innhegningen ved uthuset, den jeg bygde for mange år siden, da vi holdt vaktler der; disse hektiske små trostlignende fuglene som la nydelig små egg som vi spiste til frokost om somrene. Hvert lille egg var en edelsten av eksotisk smak.