Gå til hovedinnhold

Baktanker

Skrevet av Arne Ulvund, Grøa, tlf 95817246

Søk i denne bloggen

Start

Viser innlegg fra april, 2016

Innlegg

Når sunndalinger skal bestemme i Nesset

den april 18, 2016

+

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Hva vet vi egentlig om Barbara?

den april 16, 2016

+

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Hva nå, Barbara?

den april 13, 2016

Artikler Bøker

+

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Du kan komme hit

den april 12, 2016

+

Hent link
Facebook
Twitter
Pinterest
E-post
Andre apper

Arkiv

mars 20241
februar 20241
desember 20231
november 20231
oktober 20232
august 20232
juni 20233
mars 20231
februar 20231
oktober 20222

Vis flere Vis færre

Etiketter

Artikler
Bilder
Bøker
Kjellerdypet
Kåserier
Turer

Populære innlegg

Luftig utsikt over Sunndalsøra?

Skeptisk sunndaling i luftig svev over Åndalsnes sentrum. Hva er det de gjør i Rauma kommune som vi ikke gjør, her i Sunndal? Blant annet bygger de et stort tindesenter og anlegger en fantastisk stikk ut-løype opp fjellsida i sentrum av Åndalsnes. Løypa heter Romsdalstrappa og utgjør en del av turtraseen Romsdalseggen, en 10,4 km lang fjelltur som går fra Vengedalen til Åndalsnes sentrum. Turen er blitt en av landets mest populære fjellruter i løpet av få år.

Sagnet om endene som forsvant

Så om morgenen den tredje dagen sto han der plutselig igjen. Idet jeg går til sengs om kvelden to dager at de ble borte, siger en resignasjon inn over meg: De skal aldri komme tilbake. Og snart må jeg begynne å rydde opp etter dem, i rommet ute i bua og i innhegningen på plenen. En epoke er over, den varte i fem år. Er det virkelig fem år siden vi hentet de tre andungene hos oppdretteren i Eidsvågen, så lenge siden vi tok dem forsiktig ut av pappesken og satte dem ned på bakken i innhegningen ved uthuset, den jeg bygde for mange år siden, da vi holdt vaktler der; disse hektiske små trostlignende fuglene som la nydelig små egg som vi spiste til frokost om somrene. Hvert lille egg var en edelsten av eksotisk smak.

Da jeg så lyset i tunnelen

Det er påbudt med lys i moderne tunneler, med de følger det har! Bildet er fra Øksendalstunnelen. Foto: Aura Avis. Det må ha vært en gang i andre halvdel av 1950-tallet at jeg for første gang så månen i tunnelene i Oppdølsstranda. Noen tiår seinere kom det lys i tunnelene, månen gikk ned, reflekspinnene i tunnelveggene ble fjernet, og jeg fikk andre ting å tenke på. Vi bodde på brusfabrikken i Ålvundfjord fra jeg ble født i 1951 fram til vi flyttet til byens larm og vrede inne på Sunndalsøra sommeren 1958. Det ble mange bilturer innover i løpet av disse åra. Den mest spennende delen av turen var utvilsomt stranda med tunnelene. Det var to fenomener der som fikk mine allerede da ganske utstående øyne til å åpne seg på vidt gap: den gule skiva i enden av tunnelen, og pinnene som var festet i tunnelveggene og som reflekterte lyset fra bilen. Pinnene sto som tause vaktsoldater bortetter fjellveggen og ledet min far sjåføren trygt gjennom det beksvarte hullet i berget. Så vidt jeg kan hus

Arnes store dag – var det magi, eller bare flaks?

Colten står trygt parkert hjemme i Grøaveien 19. Men skyldes det flaks, eller kanskje et lite magisk mirakel? Jeg hadde en helt klar plan denne vakre onsdagen med skyfri himmel og en lett bris fra øst: jeg ville gå opp sherpatrappa til fjellet Prestaksla i gamle Nesset kommune, et område som nå så skamløst er blitt en del av storkommunen Molde. Med tindrende forventning satte jeg meg i Colten og begynte på bilturen til Eidsvågen. Nå har også jeg forventninger Arne, for det aner meg at det skjedde noe her, på tur utover, stemmer ikke det? Jo da, noe skjedde, og det er nettopp denne historien jeg gjerne vil fortelle nå, hvis jeg slipper til... For all del, jeg lytter med åpent sinn, og er klar for alt. Hva skjedde?

Se på Sunndal, det er her det skjer

Det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bolt og ingot som skal ut til det sugende verdensmarkedet (arkivbilde 2013). Det lyser sterkere enn noen gang av metallet som arbeidsfolket ved Hydro Sunndal produserer. Og vi har det beste foran oss. Det er krise i overskrifts-Norge: Økende arbeidsledighet, oljenedtur og off-shore-rederier som legger hjørnesteinsskip i opplag langs hvert et nes på Sunnmøre. Havila, Farstad og andre gamle storheter får Ulsteinvik og Fosnavågen til å holde pusten mens kreditorene endevender hver tapte krone i selskapene, som bare for få år siden syntes å seile inn i en evighet av overskudd og brusende optimisme, etter hvert som stadig nye fartøyer ble sluppet ut i et hav av endeløs oljebonanza. Imens, nærmest i det stille, og langt under radaren for den gjengse offentlige interessen, seiler skip etter skip ut den trange Sunndalsfjorden med gull i lasten. Ja, for det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bol

Historien om Knutsliøya – og en dødsulykke

Knutsliøya da det ennå var åpent landskap rundt husa. Fotokilde: Familien. Den 9. mars 1960 var 77 år gamle Jørgen H. Hoås fra Grøa på vei over hengebrua på Grøa, til fots. Dette var tretti år før bilbrua Torske bru sto ferdig, den 16. mai 1990. Det var sterk vind denne dagen, og Hoås forsøkte så godt han kunne å holde seg fast. Men det gikk galt, han mistet taket i wiren og styrtet ned mot elva under brua. Der lå det tjukk elveis, og Hoås slo hodet mot isen da han falt. To kvinner var vitner til hendelsen, det var Marit Hoel og Maria Tangen. Hoel løp ned på isen der Hoås lå, mens Tangen løp for å ringe etter legen. Men ingen kunne gjøre noe for å berge livet til Hoås, han hadde omkommet i fallet.

Lisbet – historien om ei oldemor

Lars Brekken (1851-1924) og Lisbet Nilsdatter Åsen (1862-1895) I barndomshjemmet vårt på Holten på Sunndalsøra hang et stort bilde på veggen i gangen: Innenfor den snirklete rammen var det to fotoportretter, en mann og en kvinne, i hver sin oval. Da jeg vokste opp, visste jeg knapt hvem disse to var, og jeg spurte heller aldri, det var jo så mange bilder av eldre mennesker rundt i albumer og på veggene i hjemmet vårt. Hvorfor skulle jeg bry meg om de to ute i gangen, hele livet lå jo foran meg, ikke tilbake på 1800-tallet. Min far døde i 1985 og tok med seg alt det han kunne ha fortalt – hvis jeg hadde spurt – i grava. Men én gang – da vi møttes der ute i gangen – stanset han meg og spurte forsiktig om jeg visste hvem de to på bildet på veggen var. Jeg svarte som sant var, at det visste jeg ikke. Far sukket forsiktig og litt oppgitt og sa at det var Lars og Lisbet, hans bestefar og bestemor på morsiden i Ålvundfjord og Surnadal. Så pekte han på det rikt dekorerte speilbordet i

Ved treets fot

Mine daglige fotturer i disse milde høstdagene går gjerne på de de vante stiene: på den som går langs elva mellom Vennavoll og Holssanden, eller på skogsstiene på Mæle, mellom elva og Hovenvegen. Uansett hvor jeg går, er jeg snart i mitt eget introverte selskap. Jeg taper terreng og natur rundt meg av syne; i stedet vendes blikket innover mot alt som surrer og går inne i skolten: halvtenkte tanker, unødvendige bekymringer, alle slags mulige og umulige innfall. Jeg kunne like godt ha gått i ring rundt i min egen stue. Når jeg er framme ved Colten igjen, har jeg ikke sett noe som helst av naturen rundt meg, og tankene mine har som regel vendt tilbake til der de startet, uten noen nye konklusjoner.

Drevet av Blogger