Se på Sunndal, det er her det skjer

 Det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bolt og ingot som skal ut til det sugende verdensmarkedet (arkivbilde 2013).

Det lyser sterkere enn noen gang av metallet som arbeidsfolket ved Hydro Sunndal produserer. Og vi har det beste foran oss.

Det er krise i overskrifts-Norge: Økende arbeidsledighet, oljenedtur og off-shore-rederier som legger hjørnesteinsskip i opplag langs hvert et nes på Sunnmøre. Havila, Farstad og andre gamle storheter får Ulsteinvik og Fosnavågen til å holde pusten mens kreditorene endevender hver tapte krone i selskapene, som bare for få år siden syntes å seile inn i en evighet av overskudd og brusende optimisme, etter hvert som stadig nye fartøyer ble sluppet ut i et hav av endeløs oljebonanza.

Imens, nærmest i det stille, og langt under radaren for den gjengse offentlige interessen, seiler skip etter skip ut den trange Sunndalsfjorden med gull i lasten. Ja, for det er edelt metall som blinker i kranhivene nede på Hydro, når bolt og ingot som skal ut til det sugende verdensmarkedet til en pris som gjør at bedriften ved utgangen av 2016 kan sette to streker under et regnskap som trolig vil vise et overskudd på rundt regnet én milliard kroner.



Skjønt det er ikke først og fremst prisen som sikrer dette enorme overskuddet, for den har vært relativt lav gjennom 2015 og 2016. På vårparten i 2015 begynte en nedgang som førte LME-prisen under 1500 dollar tonnet i november, før prisen igjen begynte å stige jevnt og trutt utover i 2016. I skrivende stund ligger den på 1723 dollar tonnet. I historisk lys er ikke det en spesielt god pris. Da Hydro Sunndal hadde sitt rekordår i 2007, med 1,6 milliarder kroner i overskudd, lå metallprisen godt over 3000 dollar tonnet. Vi skal selvsagt legge til at Hydro i dag får god hjelp av en sterk dollar.

Disse tallene forteller en nærmest innlysende historie: Hydro Sunndal har de siste ti åra gjennomgått en hestekur på kostnadssiden, en kur som ble brygget i enda sterkere doser etter at sjokket fra finanskrisa i 2009 omgjorde gode gamle Su3 til en dyster nedstengt spøkelseshall. Det var ikke opplagt at hallen noen gang ville komme i produksjon igjen. Men arbeidsfolket, fagforeningene og bedriftsledelsen mistet aldri trua, de fortalte Hydro-ledelsen i Oslo noen sannhetens ord om hva Su3 i drift betyr for verket som helhet. Standhaftigheten ble belønnet med full oppstart. I dag ser vi resultatet: Ovnsdoktorene i Su3 har klart det kunststykke å gjøre hallen mer produktiv enn den noen gang har vært.

Sparetiltakene og kuttkravene er blitt en vedvarende del av livet nede på verket. Da jeg oppholdt meg mye på bedriften i 2013, i forbindelse med ei bok jeg skrev, merket jeg meg at det var langt mellom smilene hos arbeidsfolket. De var preget av alvoret, de stadige omstillingene, nye krav både fra Oslo og den lokale ledelsen. Kravene kommer gjerne i treårsbolker: Først er det 2010 til 2013, og når man er kommet til 2013, er det bare å gå løs på en ny runde, som varer fram til 2016. Men det slutter selvsagt ikke der, for nå er en ny runde i gang, og den kalles ”better improvement” og tar sikte på å barbere vekk ytterligere 2,9 milliarder kostnadskroner innen 2019.

De ansatte på Hydro Sunndal må helt sikkert ta sin del av jobben, og la oss håpe at ikke enda flere smil forsvinner underveis. Når det er sagt: det er fortsatt masse arbeidsglede, omstillingsvilje og innovasjon på verket. Ja, det er fristende å kalle bedriften et sydende laboratorium av industriell kreativitet, en kreativitet som du vil finne i alle avdelinger og på alle nivåer i bedriften. Det er nettopp dette som kommer til å føre Hydro Sunndal – med resten av sunndalssamfunnet med på lasset – inn i det lovede framtidslandet.

For det er grunn til å minne om – nå når vi nærmer oss jul og nyttår – at utsiktene for aluminium er lysere enn på lenge. Det er et lys som kan komme til å ligge lenge over en bransje som endelig synes å være i ferd med å finne en slags balanse mellom tilbud og etterspørsel. Hvorfor er det slik? Igjen må vi trekke den største kaninen opp av hatten, og det er Kina. I mange år nå har Kina vært skurken i det store dramaet om det globale aluminiumsmarkedet, gjennom å pøse metall ut i et marked som allerede har vært godt forsynt fra mange andre kilder. Men nå kan en endring være på gang. Det skjer flere ting samtidig: Inne i Kina øker etterspørselen etter aluminium betydelig, kanskje så mye som 9 prosent i 2016 og 6 til 7 prosent de kommende åra. Men landet svarer ikke på økt etterspørsel med en tilsvarende økning i produksjonen, den er ventet å ligge betydelig under økningen i etterspørselen. Det skyldes blant annet at det blir stadig dyrere å produsere aluminium i Kina. Kullprisene går rett til værs i landet, og det samme gjør prisen på råstoffet alumina. Med så store økte kostnader blir det mindre fristende å starte opp nye smelteverk og restarte gamle nedstengte anlegg. Dermed vil det meste av Kinas produksjon de kommende åra gå til å betjene den stadig voksende innenlandske etterspørselen i bygg, anlegg og ikke minst transport.

Heller ikke andre produsentland svarer på økte aluminiumpriser med en hodeløs oppstart av ny eller nedstengt kapasitet for å skumme fløten av et stigende marked. Riktignok er det planer om nye smelteverk i Midt-Østen, en region som står for cirka 10 prosent av den globale produksjonen. Men dette vil neppe være nok til å forstyrre den balansen som bransjen nå ser konturene av. Produsentene i Midt-Østen har for øvrig god grunn til å følge godt med på hva USAs påtroppende president Donald Trump foretar seg: Han har jo lovet å forsvare USAs egen industri mot import, og nettopp USA er det store markedet for mange av produsentene i USA. Kanskje blir det nye gylne tider for Alcoa, bak høye tollmurer?

Trump eller ei, analytikerne tror i alle fall at prisen på aluminium skal betydelig opp de kommende åra, i takt med at en hel verden oppdager hvor lurt det er å bruke det lette metallet i biler, bygg, maskiner etc. Det er en verden hvor store fattige folkegrupper ikke bare vil ha sin egen mobiltelefon, de vil også kjøre bil. I India eksploderer bilsalget, til jubel fra landets betydelige aluminiumindustri, det samme skjer i Kina, i mange land i Afrika og Latin-Amerika. Stålbeltet er synonymt med rustbeltet, det er aluminium det skinner av.

Derfor skal vi ikke la oss overraske av at Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet begge ser for seg en betydelig økning i aluminiumsprisen fram mot 2020 og 2025. Verdensbanken anslår at prisen i 2025 vil ligge på 2100 dollar tonnet.

Men ingen legger seg på latsiden for det – nede på Hydro Sunndal. Su3 er i boks, nå ser man for seg nye investeringer i flere avdelinger, ikke minst på den som kalles Karbon; det er der anodekullene lages og resirkuleres. Her trengs det fornyelse, ikke bare med tanke på Hydro Sunndal, men for Hydro som helhet i Norge. De smarte folkene på Karbon har gjort stadige forbedringer over flere år, ja, de har nærmest skapt gull av gråstein, og kanskje blir de belønnet med store nye investeringer. Men ingen ting kommer av seg selv: Hydro har store planer på Karmøy, med sitt nye pilotanlegg der, og Hydro Sunndal må slå hardt fra seg i hver runde og stadig minne Hydro-lederne i Oslo om et grunnleggende faktum: Det er oppe på Sunndalsøra selskapet tjener de store pengene.

Uansett: Vi sunndalinger kan med god grunn heve vårt glass på nyttårsaften og skåle for den bedriften tusenvis av dyktige arbeidsfolk har bygd opp siden 1950-tallet. Vi klarte det – og nå er det bare resten av framtida som gjenstår.